Kategorier
hageplanter

Sentraleuropeisk høst

I dette tilfelle utsikten fra hotellvinduet over det store torget i sentrum av Krakow. Provinshovedstaden i Vest-Galicia, en del av kongeriket Galicia og Lodomeria fra 1795 til 1918. Siden minnene fra denne epoken er så tydelige i byen den dag i dag sløyfer jeg anførselstegnene. Den europeiske kulturs gylne storhetstid overlever i Krakow. Her er Wienerkafeenes mer wienske, fasadene mer ornamentert og regnet mer melankolsk enn noe annet sted. Nå om høsten er kunstmuseene og renessansepalassene hyllet inn i et slør av regndis og pianosonater. Med så mye skjønnhet og tradisjon mellom opplyste mennesker nærer jeg et håp om at europeisk kultur med en kraftanstrengelse kan overleve her bak det gamle jernteppet. Ironisk, hva?

Som seg hør og bør har Krakow en botanisk hage. Botaniske hager, åpne for allmenheten, er også en europeisk oppfinnelse. Hvorfor? Er det fordi vi har et forhold til naturen – skogen som er ukjent hos andre folk? Ikke nødvendigvis fordi vi er forskjellige, men fordi vi europeere klarte å nå et materielt nivå som tillot flertallet å heve blikket fra det daglige strevet for maten, slik at det tilslutt ble normen å lengte mot skogen, som vi engang hadde kommet fra? Eller er det de vidstrakte eikeskogene i Europa nord for Alpene som formet oss? Genene fra jegerfolket som engang befolket disse skogene lever videre, mer jo lengre nord vi kommer.

Krakows botaniske hage er en spaserpark. Provinshovedstadens krinolinedamer og Velocipedfarere møttes her på søndagene i aktverdig passiar over både opphøyde og ikke fullt så opphøyde emner. Og gikk jeg, hundre år efterpå, og beundret store, vakre trær, som den erke-europeer jeg er. Her er to kinesere og en japaner jeg beundret:

Viftelønn i oktober
Koelreuteria paniculata i fruktstadiet
Hunntrær av Ginkgo biloba plantes sjelden. Disse gule kulene er en jo ikke så glade i hvis de havner på fortauet. Men fine er de.
Kategorier
hageplanter

Vintergrønt teppe som tåler alt

Vinterglans (Pachysandra terminalis) er oversett gjennom sommeren. Ikkeno spesielt med den. Hvordan en enn snur og vender på det er Vinterglans før november en hageplante som fortjener å bli oversett. Men så følger et halvt år da Vinterglansen briljerer, stort sett i ensom majestet. Aldri har jeg sett frosten gjøre noe særlig inntrykk på det glinsende teppet av buksbom-lignende halvbusker. Og når våren kommer, for vi disse aksene av hvite blomster. Ganske pene, i grunnen. Vinterglans er en av de plantene som danner en så tett bevoksning at de fleste ugras holdes i sjakk. Den sprer seg godt med underjordiske utløpere. Det oppgis at Vinterglans blir tett og fin bare i løs, god jord og med sol. Min erfaring er at blir fin både på leirjord og i skygge. Ser du slektskapet med Buksbom? De er i samme familie. Slekten Pachysandra er som så mange andre fine hageplanter begrenset til Øst-Asia og det østlige Nord-Amerika. Vinterglans (fra Japan) var med andre ord ukjent i Europa inntil slutten av 1800-tallet. Jeg har inntrykk av at Vinterglans var mer brukt i litt eldre hager enn den er i dag. Jeg ser den nesten aldri bli plantet, for å si det som det er.

Kategorier
hageplanter

Beskjeden og breial

Kinaspir (Astilbe chinensis) er en staude med et visst gammeldags preg. Som den velkjente Astilbe x arendsii og andre har Kinaspir og andre medlemmer av slekta blitt satt på vent i våre dager. Astilbe hadde sin storhetstid i hagen i årene 1925-1970 og var yndlingsstaudene i de strikse og rettlinjete funkis-hagene, hvis folk på død og liv skulle ha noen blomster, da. Astilbe mangler sjelden på bilder av hager og anlegg fra den tiden. Og i hagen til litt eldre mennesker finner en dem fortsatt. Sorten Astilbe x arendsii ‘Fanal’ er spesielt ofte å se. Men Astilbenes tid vil komme tilbake. Det litt pjuskete utseendet som går igjen på eldre Astilbe-plantinger kommer av at det har manglet både på vann og næring. Lukingen har ofte heller ikke vært grundig nok. I konkurranse med konkurransesterke, stauder og ugras får Astilbe snart et ulykkelig utseende. Kinaspir er ikke som Astilber flest; den tåler en hel del tørke. Resten av slekta foretrekker fuktig jord. I tillegg sprer kinaspir seg med utløpere. Det er også uvanlig i slekta. Da kan du håpe på å tilslutt sitte med et så praktfullt bestand som du ser på bildet. I flere måneder på ettersommeren kan du glede deg over synet. Navnet? Astilbe chinensis ‘Superba’

Kategorier
hageplanter

Kornell

Fra Kolding i Jylland. Cornus kousa i juni. Blomstene blir rødere med tiden.

….eller «Dogwood», som amerikanerne kaller skjønnheten, er en av de viktigste slektene av busker og trær i hagen. De fremste blant dem er blomsterkornellene. Blomsterkornellene er ikke så ofte å se i norske hager og på turene mine til Danmark og England slår det aldri feil; Eksemplarer av Cornus florida og Cornus kousa får hele gruppa til å stoppe opp og på forskjellig vis uttrykke sin overraskelse og glede over synet. Spørsmålet er da alltid: «Dette kan vi vel ikke få til i Norge?» Jeg bedyrer da at jeg har sett flere velvoksne blomsterkorneller i Norge. Svaret vekker stor glede og en dash mistro, må jeg innrømme. Skepsisen er på sin plass. Ingen av artene har blitt funnet verdige en plass i Sortslista til Hageselskapet. La meg nyansere: Cornus florida fra Amerika er visstnok ingen enkel plante å dyrke. Frostfølsom og kresen både på jord og plassering. Eller? Kanskje den ikke har fått sjansen til å vise hva den er god for? La oss likevel legge den til side og konsentrere oss om arten Cornus kousa fra Øst-Asia, Koreakornell kalt. Spesielt interessant er varieteten C. kousa var. chinensis fra Kina. Den er mest hardfør og den som mest ligner et tre og ikke en busk. Dette er blomsterkornellen som er avbildet i denne artikkelen. Det lille treet blir inntil tre meter høyt og i de siste åra har jeg sett flere fine (men foreløpig ikke så store) eksemplarer i Østfold. Det er også Cornus kousa du vil støte på oftest i hagesentrene. Hold øynene oppe etter sorten ‘China Girl’! Det fins en tredje art blomsterkornell, C. nuttalli fra det vestlige Nord-Amerika (C. florida vokser i øst). C. nuttalli skal være den vakreste av de tre artene. En krysning mellom de to amerikanske artene har blitt døpt ‘Eddie’s White Wonder’. Denne har jeg sett og jeg kan ikke få rost den nok. Store, kritthvite høyblad. Og det fine er at den er like hardfør som de tøffeste koreakornellene.

Hva er forresten hardførheten? Skal en være streng, må vi sette sone 3 eller bedre som et krav. Det er ingenting i veien for å prøve utenom sone 3-området hvis lokalklimaet er bra. Jeg vil gjerne at du forsøker og at du meddeler meg resultatet.

Hvor lenge skal vi få lov til å kalle disse vidunderlige små trærne «blomsterkorneller»? Alle tre arter av korneller med store høyblad er kastet hodestups ut av slekta Cornus og inn i ei nyopprettet slekt, Benthamidia. Jeg foreslår at vi inntil videre later som ingenting.