En midtsommer-eftermiddag tilbringer jeg aller helst blant mine uvurderlige syriner. De fleste syriner er store, grove busker som bare hører hjemme der de kan breie seg fritt. Har du som jeg en hage av vanlig størrelse må du med sorg sette et kryss over de fleste av dem. Blikket går dermed i retning av mer småvokste syriner. Denne kvelden satt jeg med en slik i duftende nærhet, det vil si rett foran meg. Duften av denne forfinede, lille syrinbusk glemmer ingen så snart. Men hva skal vi kalle den? Den begynte som en stikling tatt i forbifarten i en eller annen park eller hage. Jeg husker ikke hvor. Dermed må plantebøkene fram. For å gjøre en lang historie kort; Her er hva Alfred Rehder skriver om Syringa yunnanensis i «Manual of cultivated trees and shrubs»: Upright shrub to 3 m, with rather slender branches; branches brown or dark olive-green, dotted with pale lenticels: leaves elliptic to oblong, 8-15, rarely to 20 cm long, dark green above, glaucous beneath, glabrous, petiole 1-1,5 cm long; flowers pale lilac or whitish, not pleasantly scented, in puberulosus or glabrescent rather broad and dense panicles 8-15 cm long; calyx puberulosus, corolla with narrow tube 8 mm long and lanceolate acute lobes; fruit cylindric-oblong, about 1.5 cm long, acuminate, smooth or nearly so.
Syringa yunnanensis har jeg regnet som navnet på min kjære syrinbusk, mitt foretrukne navn, må jeg si. For jeg har aldri vært sikker i min sak. Det er mye som ikke stemmer i beskrivelsen. Min nese er ikke enig i at duften er «Not pleasantly scented» og bladene er langt mindre enn det som Rehder skriver. Istedenfor 8-15 cm, ville jeg sagt at de var halvparten så lange. Men syrinen må finne seg i å vokse i en stamp og har ikke fått mye verken av gjødsel eller vann, så bladene kan vise seg å bli lengre under gunstigere voksebetingelser.