I dette tilfelle utsikten fra hotellvinduet over det store torget i sentrum av Krakow. Provinshovedstaden i Vest-Galicia, en del av kongeriket Galicia og Lodomeria fra 1795 til 1918. Siden minnene fra denne epoken er så tydelige i byen den dag i dag sløyfer jeg anførselstegnene. Den europeiske kulturs gylne storhetstid overlever i Krakow. Her er Wienerkafeenes mer wienske, fasadene mer ornamentert og regnet mer melankolsk enn noe annet sted. Nå om høsten er kunstmuseene og renessansepalassene hyllet inn i et slør av regndis og pianosonater. Med så mye skjønnhet og tradisjon mellom opplyste mennesker nærer jeg et håp om at europeisk kultur med en kraftanstrengelse kan overleve her bak det gamle jernteppet. Ironisk, hva?
Som seg hør og bør har Krakow en botanisk hage. Botaniske hager, åpne for allmenheten, er også en europeisk oppfinnelse. Hvorfor? Er det fordi vi har et forhold til naturen – skogen som er ukjent hos andre folk? Ikke nødvendigvis fordi vi er forskjellige, men fordi vi europeere klarte å nå et materielt nivå som tillot flertallet å heve blikket fra det daglige strevet for maten, slik at det tilslutt ble normen å lengte mot skogen, som vi engang hadde kommet fra? Eller er det de vidstrakte eikeskogene i Europa nord for Alpene som formet oss? Genene fra jegerfolket som engang befolket disse skogene lever videre, mer jo lengre nord vi kommer.
Krakows botaniske hage er en spaserpark. Provinshovedstadens krinolinedamer og Velocipedfarere møttes her på søndagene i aktverdig passiar over både opphøyde og ikke fullt så opphøyde emner. Og gikk jeg, hundre år efterpå, og beundret store, vakre trær, som den erke-europeer jeg er. Her er to kinesere og en japaner jeg beundret: